Blues for Jacob Scharff

I bånn av Hellebakken speller dem tel dans hver helg, det er åra etter krigen, den store krigen, den Norge aldri blei trukket inn i, men som raserte det Europa alle trodde hadde åpnet døra til framtida, til sivilisasjon framskritt opplysning teknikk - den moderne nåde – det Europa alle trodde hadde passert fin-de-siecle og åpnet det vidunderlige 1900-tallet uten å måtte se seg tilbake, vel men nå er det åra etter den store krigen,

som hadde gjort Nord-Frankrike om til ei svær fuktig pløgsle, med fruktbar nyvendt skyttergravsjord mettet med millioner lik og ungt blod, og med kavalerienes etterlatte hestekadavre, slaktet til lyden av store rikers nasjonalhymner og vaiende flagg, åra etter den store krigen, som hadde velta en tsar, en sultan og to keisere,

ja, det er på denne tida, etter krigen, og med en verden på vei videre, raskere enn noen gang, med biler og fly og glødelamper i alle hus, nesten, i Amerika lager Chaplin film som kommer fram til visning på Folkets hus i Hønefoss i ny og ne, og Louis Armstrong speller jazz så de streikende skogsarbeiderne langs Randsfjordvassdraget får skråtobakken i halsen og røsten gir gjenlyd og frysninger langt nedi svarteste rallarsjela, og dette er på den tida krakket setter ny dagsorden, folk mister gård og grunn og arbeidsløsheten velter som en tsunami over verden, og det er nå, siste nytt, «Du må ikke sove!», og siste skrik, Picasso

roper; Guernica! med iltre farger og kaleidoskopisk profetisk realisme

men også nå, på denne tida, i bånn av Hellebakken, er det dans og dram og spell, det summer på Norsia-torvet og på berga nedafor Riddergården, nere ved Randselvmunningen, ved Norsia-deltaet, det er høysommer, reine festivalvibben i lufta og glorød solnedgang over Rabba, på Gladtvedt sitter kontinentale sommergjester veldresset i sola med kaldt øl fra bryggeriet rett over elva, fossen løper mektig og legger et bluesbrus over hele Norsia, tømmerstokker siger dovne rundt i bak-evjene bortved Petersøya,

Jakob sitter på St Hanshaugen, med krumpipe, en kald bayer og en halvskrevet ny låt

Han skal spelle på lokalet igjen, med den faste gjengen i Synco Band, og sitter på Sankthanshaugen som en spellemann på taket, ser ned på huset på Blyberghaugen, Norsia-jødisk Hønefoss-gutt er hjemme

nå, vel - så

hjemme som en jøde kan regne med å være, noe sted, kommet så langt hjem som en jøde kunne regne med å komme, her oppunder polarsirkelen, etter vandringer like lange som de aller første gærne nordmenn i sin tid – vel, så hjemme det går an å komme, for et folkeferd som ennå hilser hverandre - neste år i Jerusalem

Jakob legger snadda til side, trekker fram fela & drar i gang låter han kjenner presse seg fram, denne følelsen som vibrerer ytterst på fingrene, denne sitringen når noe skjer, uten styring, som ligner på låter han alltid har hørt, og som kroppen hans bærer med seg fra generasjoners kulturelle celledeling med fele og klarinett, han kjenner den velkjente underliggende akkorden fra andre himmelstrøk, et annet kontinent, et annet landskap, akkorder fra trange landsbyer mot øst, og gamle loslitte bydeler i baltiske og slaviske byer, akkorder som siger fram under felehalsen, men som plutselig

akkurat nå – trekker i en annen retning, fingrene leker seg fram til ei låt som skal få damene heite i kveld, og før mørket har falt på sitter Jakob med enda ei hjemmesnekra låt som skal lokke livsgløden fram i Norsia-folket, og litt seinere på kvelden, i bånn av Hellebakken, speller Synco Band på harde livet

for å følge Jakobs nykompa kletzmerblues og swingjazz, og de ser hvordan kroppen hans leiter ut de strengene han trenger fra felekroppen, strekker dem over felehalsen med buen, og drar i gang den nye låta, drar Norsia-gjengen med på odysse gjennom Europa

Jakob kjenner bruset og glemselen når han faller inn i musikken, han lar sjela bringe fram de nedlagte minnene han ikke husker, ikke kan huske, for han blei født i Oslo 1908, men likevel

maner han fram bluesen, fra ghettoen i øst, blues fra askenazyms vandringer fra Ararat og Svartehavets kyster, til Lvov og Krakow, Praha og Vilnius, hasidim-blues fra de eksentriske landsbyvismennenes ekstatiske hasidiske halleluja og håndtrykk, legendene om Baal Shem Tov og Rabbi Nachman, den indre ekstasens hellige profet, glimtet i en liten vri med buen, hentet fra sigøynere på gjennomreise, Roma og Sinti med trekkspill og hestevogner, fra Craiova til Budapest og Kosice, alt smeltet sammen i en mirakuløst overført tone, en melankolsk lidenskap, blødende hjerter, spådommer og hellige tegn, resiterte bønner

og en guddommelig inspirert dans i fattigdommen, i kjølvannet av pogromer og møkkapreik og giftige blikk, de spydige stikkene og de hjerteløse anklagene mot roma-folket, mot den evige jøde

for nå er Jakob spelemann på taket, han speller den nye låta ingen noen gang har hørt, og speller alltid til slutt låta alle kjenner, Sigøyner-låta, lokalet gløder og syder, Norsia-folka vugger inn i sommernatta,

og Jakob speller og gviner og vibrerer og trekker bluesen fra østghettoen og de lange vandrerutene, over slettene, over fjellene, gjennom gatene, gjennom fela

og inn på Norsia og hører knapt folka som roper, allerede før Synco Band setter slutt-akkorden t - «spell en tel a Jakob!» - og Jakob veit at han skal alltid spelle

jødisk Norsiablues med sigøynerklang, og Jakob speller, kabbalablues og kaddishblues, prøver seg på djelem djelem og speller noen drag av Django og Grappelli, veit at spelemenna i området skjønner hva han driver med kjenner når de kommer bortom og sier du er reine Myllarguten du Jakob, han skal spelle år etter år, gjennom kriser og streiker og mellom urovekkende oppslag i avisene

om verden, der ute, langt hjemmefra, for her på Norsia har Jakob og Scharff-familien kommet hjem, men langt der ute havner Einstein og Walter Benjamin og Sigmund Freud og Herbert Marcuse og Martin Buber og utallige andre

i eksil, en ny diaspora-runde på flukt fra diasporaen, en ny vandring fra et nytt hjem,

og Jakob Scharff speller videre, inn i okkupasjonen inn i transportasjonen inn i deportasjonen tilbake til kontinentet, gratis transport, en familie på pakketur

lenge før det ble populært, vi drar spontant, sa de, ta det dere står og går i, ta dere sammen, ta med passene, pass på Jødestjernen, bilen venter,

en novemberdag 1942 reiser Jakob, alle noter og fela slenges i ei kiste på loftet,

i Blyberghaugen 2, et raskt blikk fra brua, opp mot det som fra nå alltid skal hete Bluesberghaugen, før Norsiabluesens stamfar vandrer videre, over Søndre Torv til Scharffbutikken i LøchenVogt gården,

gjestene fra kontinentet har tatt seg til rette denne gangen, ruinene etter Madame Glatvedts legendariske hotell griner mot fossen, Jakob er på vandring, ikke lenger hjemme her nå, forlater byen, Donau venter ved Akershus-kaia, de ufrivillige pakketuristene ser, på de tyskspråklige reiseguidene, og på hverandre, og tenker hvor nå? Kanskje blir det heller ikke denne gangen noe av neste år i Jerusalem,

toget er framme – tilbake i øst, seks familiemedlemmer i lenker, på vandring, ved forfedrenes og ghettobluesens kilder, de leser på skiltet

et ukjent navn, Oswiecim – ukjent bestemmelsessted neste stopp

porten, Arbeit macht frei, uvirkeligheten ved det hele, som i sakte film fylt av et nakent vanvidd, en umusikalsk morderisk ordløshet

neste stopp: STOPP – og så, helt stille, stillere enn tømmer, langsomt på store elver stillere enn røyken fra krematoriene, dette er Jakobs blues, Jakob Scharffs blues

– this is the END (1. desember 1942)