JMO ønsker seg bidrag til samlingene

Formålet med samlingsarbeidet ved JMO er å samle og bevare gjenstander og minner som kan belyse jødenes historie i Norge. Å samle er å skape nye verdener bortenfor den opprinnelige. Å samle er også å holde historien levende. Historier om enkeltmennesker og skjebner som ellers ville vært glemt. Gjennom innsamlingsarbeidet er det dette vi først og fremt kjemper mot – glemselen. Kan hende sitter det enkelte potensielle givere der ute med gjenstander, dokumenter eller fotografier som enten har tilhørt norske jøder, eller som også kan være med på å belyse sider av norsk-jødisk historie som ennå ikke er fortalt. Norske jøders eiendommer og eiendeler ble som kjent konfiskert av det norske Nazi- regimet under krigen. Kun en marginal del av dette ble gitt tilbake til de overlevende. Mye av dette materialet er – i potensielle giveres øyne – kanskje ikke musealt. For oss kan imidlertid et brev, en dagbokinnføring eller et fotografi fremstå som like betydningsfullt som en hanukka-lysestake eller et kiddush-beger, all den tid det bringer frem nye aspekter og sider ved den norsk-jødiske historien og menneskene i den.

Ida

Ida Rotmann var en norsk-jødisk skuespiller og forfatter, født i Kristiania i 1916. Hun var elev ved Nasjonalteateret fra 1934 til 1937, og spilte også inn flere filmer. Hun medvirket blant annet i filmen «Fant» fra 1937, samt «Det drønner gjennom dalen» (1938). Her spilte hun mot den senere lederen for noen av de første norske styrkene i Storbritannia under krigen, Martin Linge (1894-1941). I 1939 ga hun ut boken «Største kunsten – dog på egne ben å stå», på eget forlag. Boken er en sosialrealistisk novellesamling med sterke selvbiografiske trekk. Den 8. august 1942 giftet hun seg med Elias Gorwitz (1911-1942). I november samme år ble de begge arrestert og sendt med skipet Donau til utryddelsesleiren Auschwitz. Idas foreldre og bror, samt Elias foreldre og seks søsken ble også deportert. Alle omkom.

Ingenting er skrevet om Ida Rotmann, og hennes historie –  som også var helt ukjent for museet –  ville fortsatt ha vært et glemt kapittel hadde det ikke vært for denne boken, som er en gave til museet fra Irene Ganz Stohn, Idas kusine på morsiden.