Månedens gjenstand for mai

Tale ved Wergelands-monumentet, 17. mai 1881

Jacob Herman Prager (1836 – 1898)

herman_prager

Jacob Herman Prager var født i Aschersleben i Tyskland i 1836, der hans far, Isidor Prager var rabbiner. I 1876 kom han til daværende Christiania med sin kone Jenny (f. Levy). Paret fikk etter hvert 7 barn, der i blant en datter, Else Sarah, som døde i 1885, og er den første som ble gravlagt på den jødiske del av Sofienberg gravlund. Herman Prager forlot Norge i 1887 og reiste med familien til Tyskland. I 1917 vendte sønnen Frithjof (1878-1946) tilbake til Norge. Han drev en agenturforretning i Oslo og giftet seg i 1926 med Rosa (f. Behak). Herman Prager døde i Hamburg i 1898, hustruen i 1929.

Første gang jødene i Norge opptrådte offentlig og manifesterte sin stilling som norske jøder, skjedde da Wergelands-monumentet i Studenterlunden ble avduket den 17. mai 1881. Om lag femti tusen mennesker var samlet omkring monumentet, der Bjørnstjerne Bjørnson var hovedtaler. Etter Bjørnson trådte Herman Prager frem som representant for de norske jødene. Ved talens slutt, som ble mottatt med bifall, la Prager ned en laurbærkrans ved monumentet, prydet med bånd i norske farger og med følgende inskripsjon: Du som offred din Evne for Menneske-Lighed, dit Minde vil leve til evige Tider, hos norske Israeliter. Tradisjonen med at norsk-jødisk ungdom hver 17. mai bekranser Wergelands grav, skriver seg fra denne begivenheten.

 

Herman Pragers tale:

Ved denne fest for Wergeland, om hvis aandsstorhet og overstrømmende menneskekjærlighet vi har sett saa mange beviser, bør jødernes stemme ikke savnes; og en jøde er det nu som taler til eder, en jøde er det som paa denne fest har den ære paa dette sted at rette sine ord til Wergelands landsmænd; det er ikke for at gi noget nyt bidrag til Wergelands bedømmelse at jeg har bedt om ordet; men det er for i simple ordelag paa mine herværende troesbrødres vegne atfrembringe et svakt uttryk for de norske jøders evigvarende taknemmelighetsgjæld og pietet for Henrik Wergeland. Wergeland var det, som i Norge skapte os et nyt fædreland, og Wergeland var det, som lærte os at elskee dette land. Derfor vil vi jøder stadig ved mindet om Henrik Wergeland gjøre alt vort for at bli gode borgere i den norske stat, saa det aldrig skal hete at Henrik Wergeland har hat skam av sine sønner. At lyde hans raad og stræbe efter hans idealer, den aandelige og sædelige frihets virkeliggjørelse skal være vort høieste maal. Henrik Wergeland var humanitetens apostel og som saadan har han foruten alt det andet gode ogsaa utvirket at svække og tilintetgjøre de tunge paa jøderne hvilende fordomme. Det er idag reist et synlig monument av sten og bronce av Henrik Wergeland. Men vi jøder, vi bærer Henrik Wergelands minde i uforgjengelig erindring i vore hjerter og i sine verker har han efterladt os et testamente, et livslangt billede av sig og sin inderlige kjærlighet til sine medmennesker og sit fædreland, et oprop til den hele menneskeslægt om kjærlighet, endrægtighet og forsoning.

Harry M. H. Koritzinsky, Jødernes historie i Norge. Henrik Wergelands kamp for jødesaken. Oslo, 1922. Side 61-62.